Fartsavpasning i Vadsø sentrum

Forleden lanserte Villa WintherLundens mannlige resident seg som lokal samfunnsdebattant gjennom et avisinnlegg i Finnmarken. Innlegget ble fort likt på Facebook, og også videreformidlet av lokale størrelser i Vadsøs mer veltalne korridorer.

Innlegget tar opp et seriøst tema, som jeg opplever daglige påminnelser om gjennom stuevinduet. Dog jeg er lingvist av utdanning, er jeg litterat av hjerte, så den alvorstyngede tematikken ble fusjonert med ord og uttrykk med - vel - schwung.

Det skal også nevnes at det er meg, i ettertid, påpekt at det ikke heter "ytrebygding", men derimot "ytrebyværing".

Innlegget sto på trykk onsdag 7. november, og gjengis i sin helhet under!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Som ny ytrebygding er det lett å forstå at det er en viss temperatur i diskusjonen rundt enkelte bilisters forståelse av fartsavpasning i området forbi ytrebyfjæra.

Døgnet gjennom kan jeg med øre høre aktiv repetisjon av grunnleggende kjøretøyhåndtering, slik som vandrelengde på gasspedal, maksimalt omdreiningspotensiale på lavere gir, nødakselerasjon ved endring av fartsgrense fra 50 til 60 ved elven og – ikke minst – mønsterdybdereduserende revirmarkering en og annen helgenatt. Erfaringer fra glattkjøringskurset videreføres med entusiasme gjennom utstrakt, praktisk selvstudium i overgangen fra sidevei til hovedvei.

Konsekvenstenkning er kanskje ikke enhver sjåførs sterkeste kort, men da må man tilpasse spillet til det man har på hånden. Hvordan var det kjørelærer ordla det igjen? Noe med å «kunne stoppe foran enhver påregnelig hindring»? Det skal ikke en Einstein til for å forstå at en sjåfør skal ha nostradamiske egenskaper for å forutse enhver påregnelig hindring innenfor stopplengden til en bil som kjører 80 km/t på vei inn i 50-sonen. Hva var det læreboka sa om stopplengde igjen? Følgende tips er gratis og gis som starthjelp: Gang det med 2, det er vinter.

Det kan være et godt utgangspunkt å starte på individnivå for å innarbeide trygge kjørevaner. Likevel vil det være noen sjåfører som mistolker forbudsskilt som veiledende skilt. Derfor foreslås følgende konkrete tiltak som offentlige instanser bør vurdere.

På strekningen mellom ytrebyfjæra og sentrum bør det, som minsteinnsats, vurderes satt opp fartsmåler. Hver enkelt bilist vil således kunne bekrefte eller avkrefte om egen fartsmåler viser korrekt. Fartsmålingen vil videre være synlig for påfølgende bilister, samt for fotgjengere og isbadere i området. Om politiet trenger statistikk om fartsavpasning på strekningen kan det da ikke være vanskelig å samle anonymiserte tall fra fartsmåleren.

Et mer inngripende tiltak er å sette opp fotobokser i området. Fartssyndere vil lett kunne fotograferes, og forhåpentligvis vil et slikt tiltak raskt ha en forebyggende effekt. Det synes også å være langt mer kostnadseffektivt, da politiet kan bruke sine menneskelige ressurser på annet arbeid.

En dødsulykke koster i gjennomsnitt 40 millioner kroner per person, leser man i Finnmarken mandag 5. november. Hvor mye koster to fotobokser?

Avslutningsvis må jeg påpeke at jeg ser fram til å kunne krysse veien over til ytrebyfjæra trygt sammen med min lille gutt, uavhengig av mørketid, vinterføre og trafikale normbrytere.

Carl Philips improviserte vaffeloppskrift i mangel av hvetemel en søndag formiddag

Ho mor fikk vaffeljern med dobbel stekekapasitet til sin siste bursdag. En øse som ble behørig omtalt i vaffeljernets instruksjonsbok, men som ikke ble funnet, holdt på å gå i søpla fordi den var gjemt INNI isoporemballasjen. Vaffelstekingen har blitt redusert i hjemmet her nordpå fordi jobben steker vafler på hjemmelaget røre hver fredag. Men en nordmann vet hva det vil si å kjenne vaffellysta en søndag formiddag, og når øsen tilfeldigvis ble funnet i søppelsorteringen, kom også vaffellysta strømmende.

Det viste seg dog at de sedvanlige vaffelingredienser manglet husvære hos oss, søndagsåpne butikker er et no-no her, og ingen naboer syntes tilgjengelige på det nødne tidspunkt. Løsningen ble en god blanding av nettsøk etter vafler uten hvetemel, inngående leting etter alternative ingredienser i skap og skuffer, samt en god porsjon dristighet i forhold til den norske kulturarvpregede definisjon av hva en tradisjonell vaffelrøre skal bestå av.

Den endelige oppskrift ble som følger:

250 g smeltet setersmør
5 dl havregryn
1 dl sammalt hvete grov
4 dl rugmel
8 dl helmelk
2 dl Cocosa kokossukker
en dæsj malt vanilje
1/2 ts kardemomme

1 stort norsk eple kuttet i småbiter

Pynt med nyplukkede solbær fra hagen.

Denne røren blir tykk, og gir ikke nødvendigvis perfekt formede hjerter. Men den er utsøkt god, mettende, og forfriskende annerledes. Og trives godt med rømme.

De første ordzan!

Hei! Velkommen til vår blogg, og til dette første innlegget som markerer starten på et prosjekt som skal fortelle om gjøren og laden i vår lille families eget hus.

Det er et vakkert hus vi har fått oss, og hver morgen møtes vi av utsikten dere ser i bildet her (et par solstråler til eller fra) i det vi drar på jobb eller skal ut i hagen.

Allerede er det særegenheter ved det finnmarkske liv som har trådd frem. Ett av dem er husfars glede over hver dag å kunne hilse Hurtigruten velkommen inn fjorden kl 0715. Et fotoprosjekt basert på Hurtigrutens daglige ankomst er påtenkt, men må nok vente til mørketiden flykter sørover til sommeren.

Et annet positivt trekk ved endelig å være huseier er positive naboskap, og vi har allerede fått både vafler og kongekrabbe på døren (sistnevnte resulterte i kongekrabbewok - nydelig!)

Videre i denne bloggen vil vi skrive om oppussingsplaner, middagsoppskrifter basert på lokale råvarer, og annet vi vil vurdere som relevant.

Nyt bloggen!