Innlegget tar opp et seriøst tema, som jeg opplever daglige påminnelser om gjennom stuevinduet. Dog jeg er lingvist av utdanning, er jeg litterat av hjerte, så den alvorstyngede tematikken ble fusjonert med ord og uttrykk med - vel - schwung.
Det skal også nevnes at det er meg, i ettertid, påpekt at det ikke heter "ytrebygding", men derimot "ytrebyværing".
Innlegget sto på trykk onsdag 7. november, og gjengis i sin helhet under!
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Som ny ytrebygding er det lett å forstå at det er en viss
temperatur i diskusjonen rundt enkelte bilisters forståelse av fartsavpasning i området forbi
ytrebyfjæra.
Døgnet gjennom kan jeg med øre høre aktiv repetisjon av
grunnleggende kjøretøyhåndtering, slik som vandrelengde på gasspedal, maksimalt
omdreiningspotensiale på lavere gir, nødakselerasjon ved endring av fartsgrense
fra 50 til 60 ved elven og – ikke minst – mønsterdybdereduserende
revirmarkering en og annen helgenatt. Erfaringer fra glattkjøringskurset
videreføres med entusiasme gjennom utstrakt, praktisk selvstudium i overgangen
fra sidevei til hovedvei.
Konsekvenstenkning er kanskje ikke enhver sjåførs sterkeste
kort, men da må man tilpasse spillet til det man har på hånden. Hvordan var det
kjørelærer ordla det igjen? Noe med å «kunne stoppe foran enhver påregnelig
hindring»? Det skal ikke en Einstein til for å forstå at en sjåfør skal ha
nostradamiske egenskaper for å forutse enhver påregnelig hindring innenfor
stopplengden til en bil som kjører 80 km/t på vei inn i 50-sonen. Hva var det
læreboka sa om stopplengde igjen? Følgende tips er gratis og gis som
starthjelp: Gang det med 2, det er vinter.
Det kan være et godt utgangspunkt å starte på individnivå
for å innarbeide trygge kjørevaner. Likevel vil det være noen sjåfører som mistolker
forbudsskilt som veiledende skilt. Derfor foreslås følgende konkrete tiltak som
offentlige instanser bør vurdere.
På strekningen mellom ytrebyfjæra og sentrum bør det, som
minsteinnsats, vurderes satt opp fartsmåler. Hver enkelt bilist vil således
kunne bekrefte eller avkrefte om egen fartsmåler viser korrekt. Fartsmålingen
vil videre være synlig for påfølgende bilister, samt for fotgjengere og
isbadere i området. Om politiet trenger statistikk om fartsavpasning på
strekningen kan det da ikke være vanskelig å samle anonymiserte tall fra
fartsmåleren.
Et mer inngripende tiltak er å sette opp fotobokser i
området. Fartssyndere vil lett kunne fotograferes, og forhåpentligvis vil et
slikt tiltak raskt ha en forebyggende effekt. Det synes også å være langt mer
kostnadseffektivt, da politiet kan bruke sine menneskelige ressurser på annet
arbeid.
En dødsulykke koster i gjennomsnitt 40 millioner kroner per
person, leser man i Finnmarken mandag 5. november. Hvor mye koster to
fotobokser?
Avslutningsvis må jeg påpeke at jeg ser fram til å kunne
krysse veien over til ytrebyfjæra trygt sammen med min lille gutt, uavhengig av
mørketid, vinterføre og trafikale normbrytere.
