Fruen i huset har lenge ønsket seg en snekker til mann, og har snakket løst om mulige løsninger på den saken. Vel, i kveld fikk hun seg en snekker - undertegnede selv.
Som man kan forstå fra innleggets tittel, bortsett fra den popkulturelle referansen, så har jeg gjenbrukt materialer fra da stuen ble pusset opp. Halve stuen bestod av nydelig pasvikplank. Slikt kan man ikke kvitte seg med, så det gikk til lagring i stallen inntil det finner nye bruksområder.
Voilà! To bukker og en avsaget pasvikplanke er blitt til en hylle for kokebøker. Flere kvadratcentimeter plass er spart, og heller flyttet opp. Skal si fruen ble imponert. En skal ikke se bort fra at hun er blitt enda sikrere i sin sak at det er undertegnede som er snekkeren i hennes liv.
Hvorfor har jeg dette underlige draget mot å se Fast &
Furious 6? Hva i meg er det som ønsker denne stimulansen? Jeg mener å ha sett
den første filmen i sin tid, antagelig var jeg svak i øyeblikket, men lot det
stå løpet i gjennom. Følelsen jeg hadde etter filmen, om jeg husker rett, kan
best sammenlignes med å våkne opp dagen derpå med en ork snorkende ved siden av
seg, hvorpå man tenker inni seg; "hva i helvete?!".
Er jeg en Jokke,
som så The Expendables, enda selvsyn av både trailer, DVD-cover, og egne resonnementer
fortalte meg at dette ville være skitten, deintellektualisert ,
90-tallshyllende grovvold - og ikke engang gladvold? Da The Expendables 2 kom,
og trailer, DVD-cover og egne resonnementer (denne gangen med enda sterkere rot
i erfaring) fortalte meg at dette vil være et vekttallsløst studium i
ustilisert vold - og ikke engang i gladvold, så valgte jeg likevel å se den.
Nok en Jokke. Likevel, med den lille tid jeg har til å se film, vurderer jeg -
med en skremmende ukontrollerbar tyngde - å svelge hele skiten, altså alle seks
filmene, ukritisk.
Det kan være kroppens psykologiske bevaringssystem som
regulerer meg til mitt eget beste, for har man en jobb med komplisert og
utmattende tankearbeid, så synes det meningsfullt å tenke at hjernens abstrakte
funksjoner søker å opprettholde min balanse som velfungerende menneske ved å
gjøre meg mottagelig for ern, ern, vroom, vroom og gladvold. Er det også dette
som drev Jokke til stadige erobringer innenfor samme sjanger i markedet?
Listening
to, and watching, Chris Brown's single "Fine China" it becomes
evident that he is unashamedly sincere in his homage to Michael Jackson. From
the "AOWH"s, "WHOOO"s, and hiccups, to multitracking his
own voice, in effect doing his own backup vocals, there is no doubt that Brown
has further fortified his admiration of Michael Jackson. This is further
evident in the accompanying video, which consists of sometimes-easy-to-follow -
but always striking - dance moves, with a thematic resemblance to You Rock My
World and incorporating the visual aesthetics of this and They Way You Make Me
Feel. There is one area where Brown and Jackson would likely differ, though,
and that is how the end of the video would play out. With Brown abruptly ending
the video just when you think the climactic scene will be fulfilled, thus
effectively creating a cliffhanger, Jackson would undoubtedly disarm the entire
Chinese triad with some gravity-defying dance moves and then moonwalk the hell
out of there, girl in hand.
