Hvorfor har jeg dette underlige draget mot å se Fast &
Furious 6? Hva i meg er det som ønsker denne stimulansen? Jeg mener å ha sett
den første filmen i sin tid, antagelig var jeg svak i øyeblikket, men lot det
stå løpet i gjennom. Følelsen jeg hadde etter filmen, om jeg husker rett, kan
best sammenlignes med å våkne opp dagen derpå med en ork snorkende ved siden av
seg, hvorpå man tenker inni seg; "hva i helvete?!".
Er jeg en Jokke,
som så The Expendables, enda selvsyn av både trailer, DVD-cover, og egne resonnementer
fortalte meg at dette ville være skitten, deintellektualisert ,
90-tallshyllende grovvold - og ikke engang gladvold? Da The Expendables 2 kom,
og trailer, DVD-cover og egne resonnementer (denne gangen med enda sterkere rot
i erfaring) fortalte meg at dette vil være et vekttallsløst studium i
ustilisert vold - og ikke engang i gladvold, så valgte jeg likevel å se den.
Nok en Jokke. Likevel, med den lille tid jeg har til å se film, vurderer jeg -
med en skremmende ukontrollerbar tyngde - å svelge hele skiten, altså alle seks
filmene, ukritisk.
Det kan være kroppens psykologiske bevaringssystem som
regulerer meg til mitt eget beste, for har man en jobb med komplisert og
utmattende tankearbeid, så synes det meningsfullt å tenke at hjernens abstrakte
funksjoner søker å opprettholde min balanse som velfungerende menneske ved å
gjøre meg mottagelig for ern, ern, vroom, vroom og gladvold. Er det også dette
som drev Jokke til stadige erobringer innenfor samme sjanger i markedet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar