Koordiner hundebæsjingen i Ytrebyfjæra!

Det fine med lokalaviser er nok først og fremst at det er lettere å komme til med sine ord der, enn hos aviser med et større geografisk nedslagsfelt. Det er også gledelig å kunne få sine ord på trykk, og slik være med på å forme den ukentlige debatt som går i avisen. Innlegget denne gangen tok opp noe som er alvorlig nok, men jeg ønsket ikke å skrive en ren klage - det kan hvem som helst gjøre, tenkte jeg - så jeg vridde heller på det og oppfordret til, la oss si, fruktbar handling.

Til opplysning kan jeg si at Finnmarken trykket innlegget en uke etter innsending, forkortet tittelen og la ved et bilde av Ytrebyfjæra, noe som framhevet innlegget i forhold de andre, og for min del gjorde innlegget til dagens hovedinnlegg.

Opprop om koordinert hundebæsjing i Ytrebyfjæra!

Noe av det vakreste ved samfunn generelt, og lokalsamfunn spesielt, er samfunnsmedlemmenes enestående mulighet til å koordinere og planlegge tiltak i sitt eget nærområde. Derfor vil jeg først og fremst rette en takk til alle hundeeiere som lar sine hunder etterlate en spennende lukteløype til andre hunder i mitt nærområde.

Likevel må jeg påpeke ett felt hvor det mangler koordinert innsats her i byen, og det er den hundebårne gjødslingen av Ytrebyfjæra. Som fastboende gir det mening å dyrke jorda i sitt nærområde, så intensjonen synes velment. En vellykket produksjon krever derimot mer enn tilfeldig spredt gjødsel på en ufruktbar tid av året.

Jeg tar gjerne initiativet til en åkerlapp tuftet på lokalt produsert gjødsel nedi fjæra, men det må koordineres. Skal prosjektet lykkes må vi ha en tilgjengelig åkerlapp, bioposer og en spade. Bioposene plasseres strategisk i fjæra og brukes av glemsomme hundeeiere til hunden sin. Foruten den hygieniske fordelen, vil en biopose kunne puttes direkte i jorda på egnet sted. Spaden kan jeg selv stille med til våren.

Tenk hvor givende for hund og hundeeier å kunne føle eierskap til sin egen matproduksjon! Dessuten vil du kunne vite hvor maten din kommer fra, et viktig argument for å fremme kvaliteten i lokalprodusert mat. For øvrig hadde det vært ønskelig at hundeeiere allerede nå begynner å fore sine dyr med økologiske råvarer, slik at avlingen i fjæra i neste næringsledd forblir sunnest mulig.

Skulle Ytrebyfjæra være for langt unna for noen hundeeiere (dog vitner de mange brunhvite fargesjatteringer der om noe annet), kan de som er interessert i velvoksende bærbusker i egen hage gå sammen i et gjødslingskooperativ hvor de fordeler ukens dager mellom seg. Slik kan andre hundeeiere/hunder komme og bæsje på egnet sted i hverandres hager. Igjen, viktigheten av å nære jorda i eget nærområde.

Ikke alle har tålmodighet eller evne til å følge langsiktige tiltak, slik utnytting av markens grøde kanskje kan oppleves. Det må derfor være rom for tilpassede opplegg. Husk derfor på det fantastiske med hundebæsjplukking - det umiddelbare resultatet. Derfra er veien overraskende kort til personlig glede, samt følelsen av å være et nyttig samfunnsmedlem.

Fartsavpasning i Vadsø sentrum

Forleden lanserte Villa WintherLundens mannlige resident seg som lokal samfunnsdebattant gjennom et avisinnlegg i Finnmarken. Innlegget ble fort likt på Facebook, og også videreformidlet av lokale størrelser i Vadsøs mer veltalne korridorer.

Innlegget tar opp et seriøst tema, som jeg opplever daglige påminnelser om gjennom stuevinduet. Dog jeg er lingvist av utdanning, er jeg litterat av hjerte, så den alvorstyngede tematikken ble fusjonert med ord og uttrykk med - vel - schwung.

Det skal også nevnes at det er meg, i ettertid, påpekt at det ikke heter "ytrebygding", men derimot "ytrebyværing".

Innlegget sto på trykk onsdag 7. november, og gjengis i sin helhet under!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Som ny ytrebygding er det lett å forstå at det er en viss temperatur i diskusjonen rundt enkelte bilisters forståelse av fartsavpasning i området forbi ytrebyfjæra.

Døgnet gjennom kan jeg med øre høre aktiv repetisjon av grunnleggende kjøretøyhåndtering, slik som vandrelengde på gasspedal, maksimalt omdreiningspotensiale på lavere gir, nødakselerasjon ved endring av fartsgrense fra 50 til 60 ved elven og – ikke minst – mønsterdybdereduserende revirmarkering en og annen helgenatt. Erfaringer fra glattkjøringskurset videreføres med entusiasme gjennom utstrakt, praktisk selvstudium i overgangen fra sidevei til hovedvei.

Konsekvenstenkning er kanskje ikke enhver sjåførs sterkeste kort, men da må man tilpasse spillet til det man har på hånden. Hvordan var det kjørelærer ordla det igjen? Noe med å «kunne stoppe foran enhver påregnelig hindring»? Det skal ikke en Einstein til for å forstå at en sjåfør skal ha nostradamiske egenskaper for å forutse enhver påregnelig hindring innenfor stopplengden til en bil som kjører 80 km/t på vei inn i 50-sonen. Hva var det læreboka sa om stopplengde igjen? Følgende tips er gratis og gis som starthjelp: Gang det med 2, det er vinter.

Det kan være et godt utgangspunkt å starte på individnivå for å innarbeide trygge kjørevaner. Likevel vil det være noen sjåfører som mistolker forbudsskilt som veiledende skilt. Derfor foreslås følgende konkrete tiltak som offentlige instanser bør vurdere.

På strekningen mellom ytrebyfjæra og sentrum bør det, som minsteinnsats, vurderes satt opp fartsmåler. Hver enkelt bilist vil således kunne bekrefte eller avkrefte om egen fartsmåler viser korrekt. Fartsmålingen vil videre være synlig for påfølgende bilister, samt for fotgjengere og isbadere i området. Om politiet trenger statistikk om fartsavpasning på strekningen kan det da ikke være vanskelig å samle anonymiserte tall fra fartsmåleren.

Et mer inngripende tiltak er å sette opp fotobokser i området. Fartssyndere vil lett kunne fotograferes, og forhåpentligvis vil et slikt tiltak raskt ha en forebyggende effekt. Det synes også å være langt mer kostnadseffektivt, da politiet kan bruke sine menneskelige ressurser på annet arbeid.

En dødsulykke koster i gjennomsnitt 40 millioner kroner per person, leser man i Finnmarken mandag 5. november. Hvor mye koster to fotobokser?

Avslutningsvis må jeg påpeke at jeg ser fram til å kunne krysse veien over til ytrebyfjæra trygt sammen med min lille gutt, uavhengig av mørketid, vinterføre og trafikale normbrytere.