Jag river river ner och bygger bygger upp!

Fruen i huset har lenge ønsket seg en snekker til mann, og har snakket løst om mulige løsninger på den saken. Vel, i kveld fikk hun seg en snekker - undertegnede selv.

Som man kan forstå fra innleggets tittel, bortsett fra den popkulturelle referansen, så har jeg gjenbrukt materialer fra da stuen ble pusset opp. Halve stuen bestod av nydelig pasvikplank. Slikt kan man ikke kvitte seg med, så det gikk til lagring i stallen inntil det finner nye bruksområder.

Voilà! To bukker og en avsaget pasvikplanke er blitt til en hylle for kokebøker. Flere kvadratcentimeter plass er spart, og heller flyttet opp. Skal si fruen ble imponert. En skal ikke se bort fra at hun er blitt enda sikrere i sin sak at det er undertegnede som er snekkeren i hennes liv.

Fast & Furious 6 i et selvransakende perspektiv

Hvorfor har jeg dette underlige draget mot å se Fast & Furious 6? Hva i meg er det som ønsker denne stimulansen? Jeg mener å ha sett den første filmen i sin tid, antagelig var jeg svak i øyeblikket, men lot det stå løpet i gjennom. Følelsen jeg hadde etter filmen, om jeg husker rett, kan best sammenlignes med å våkne opp dagen derpå med en ork snorkende ved siden av seg, hvorpå man tenker inni seg; "hva i helvete?!".

Er jeg en Jokke, som så The Expendables, enda selvsyn av både trailer, DVD-cover, og egne resonnementer fortalte meg at dette ville være skitten, deintellektualisert , 90-tallshyllende grovvold - og ikke engang gladvold? Da The Expendables 2 kom, og trailer, DVD-cover og egne resonnementer (denne gangen med enda sterkere rot i erfaring) fortalte meg at dette vil være et vekttallsløst studium i ustilisert vold - og ikke engang i gladvold, så valgte jeg likevel å se den. Nok en Jokke. Likevel, med den lille tid jeg har til å se film, vurderer jeg - med en skremmende ukontrollerbar tyngde - å svelge hele skiten, altså alle seks filmene, ukritisk.

Det kan være kroppens psykologiske bevaringssystem som regulerer meg til mitt eget beste, for har man en jobb med komplisert og utmattende tankearbeid, så synes det meningsfullt å tenke at hjernens abstrakte funksjoner søker å opprettholde min balanse som velfungerende menneske ved å gjøre meg mottagelig for ern, ern, vroom, vroom og gladvold. Er det også dette som drev Jokke til stadige erobringer innenfor samme sjanger i markedet?

Chris Brown brings the very essence of Michael Jackson into "Fine China"

Listening to, and watching, Chris Brown's single "Fine China" it becomes evident that he is unashamedly sincere in his homage to Michael Jackson. From the "AOWH"s, "WHOOO"s, and hiccups, to multitracking his own voice, in effect doing his own backup vocals, there is no doubt that Brown has further fortified his admiration of Michael Jackson. This is further evident in the accompanying video, which consists of sometimes-easy-to-follow - but always striking - dance moves, with a thematic resemblance to You Rock My World and incorporating the visual aesthetics of this and They Way You Make Me Feel. There is one area where Brown and Jackson would likely differ, though, and that is how the end of the video would play out. With Brown abruptly ending the video just when you think the climactic scene will be fulfilled, thus effectively creating a cliffhanger, Jackson would undoubtedly disarm the entire Chinese triad with some gravity-defying dance moves and then moonwalk the hell out of there, girl in hand.

Sorg kan være trist, men fint også

For ti år siden, i dag, døde Pappa. Vi savner deg.

Hyttesofa!

Mandagen, til tross for tristhet, fikk preg av at livet faktisk går videre, og vi fikk også litt positiv forandring her hjemme. Vi fikk oss ny sofa, gratis, sådan. Det var jo deilig. Enten så skal mamma lære meg å trekke om puter, eller så skal svigermor lære meg å trekke om puter, eller så skal Hilde kollega lære meg å trekke om puter, eller så skal jeg kjøpe noe lin og stifte rundt putene. Enten eller ;)

Sofaen er det mange vil kalle hyttesofa, av merket krogness og mellom 40 og 50 år gammel. Deilig solid treverk og puter som enda er sterke og harde. (Det samme kan jeg dessverre ikke si om slettvollsofaen vi kjøpte pent brukt da vi bodde på Ås.)

Her ser dere hvordan det er blitt i stua vår nå. (Før kamuflering av rødt trekk)

Vår Pippin

Vår elskede, kosete, røde katt ble påkjørt fredag og måtte avlives hos dyrlegen lørdag kveld. Høyre ben var brekt og kneet knust. Vi er kjempelei oss. Jeg tenker også litt på den eller de som vet noe mer enn vi gjør om dette. Noen må det jo være. Men jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Er takknemlig for den nydelige katta vi fikk ha. Pippin ble bare ti måneder, en livlig og leken katt, som var litt redd for høye lyder og for biler. Vi er så glade i deg, pusen vår.

Koordiner hundebæsjingen i Ytrebyfjæra!

Det fine med lokalaviser er nok først og fremst at det er lettere å komme til med sine ord der, enn hos aviser med et større geografisk nedslagsfelt. Det er også gledelig å kunne få sine ord på trykk, og slik være med på å forme den ukentlige debatt som går i avisen. Innlegget denne gangen tok opp noe som er alvorlig nok, men jeg ønsket ikke å skrive en ren klage - det kan hvem som helst gjøre, tenkte jeg - så jeg vridde heller på det og oppfordret til, la oss si, fruktbar handling.

Til opplysning kan jeg si at Finnmarken trykket innlegget en uke etter innsending, forkortet tittelen og la ved et bilde av Ytrebyfjæra, noe som framhevet innlegget i forhold de andre, og for min del gjorde innlegget til dagens hovedinnlegg.

Opprop om koordinert hundebæsjing i Ytrebyfjæra!

Noe av det vakreste ved samfunn generelt, og lokalsamfunn spesielt, er samfunnsmedlemmenes enestående mulighet til å koordinere og planlegge tiltak i sitt eget nærområde. Derfor vil jeg først og fremst rette en takk til alle hundeeiere som lar sine hunder etterlate en spennende lukteløype til andre hunder i mitt nærområde.

Likevel må jeg påpeke ett felt hvor det mangler koordinert innsats her i byen, og det er den hundebårne gjødslingen av Ytrebyfjæra. Som fastboende gir det mening å dyrke jorda i sitt nærområde, så intensjonen synes velment. En vellykket produksjon krever derimot mer enn tilfeldig spredt gjødsel på en ufruktbar tid av året.

Jeg tar gjerne initiativet til en åkerlapp tuftet på lokalt produsert gjødsel nedi fjæra, men det må koordineres. Skal prosjektet lykkes må vi ha en tilgjengelig åkerlapp, bioposer og en spade. Bioposene plasseres strategisk i fjæra og brukes av glemsomme hundeeiere til hunden sin. Foruten den hygieniske fordelen, vil en biopose kunne puttes direkte i jorda på egnet sted. Spaden kan jeg selv stille med til våren.

Tenk hvor givende for hund og hundeeier å kunne føle eierskap til sin egen matproduksjon! Dessuten vil du kunne vite hvor maten din kommer fra, et viktig argument for å fremme kvaliteten i lokalprodusert mat. For øvrig hadde det vært ønskelig at hundeeiere allerede nå begynner å fore sine dyr med økologiske råvarer, slik at avlingen i fjæra i neste næringsledd forblir sunnest mulig.

Skulle Ytrebyfjæra være for langt unna for noen hundeeiere (dog vitner de mange brunhvite fargesjatteringer der om noe annet), kan de som er interessert i velvoksende bærbusker i egen hage gå sammen i et gjødslingskooperativ hvor de fordeler ukens dager mellom seg. Slik kan andre hundeeiere/hunder komme og bæsje på egnet sted i hverandres hager. Igjen, viktigheten av å nære jorda i eget nærområde.

Ikke alle har tålmodighet eller evne til å følge langsiktige tiltak, slik utnytting av markens grøde kanskje kan oppleves. Det må derfor være rom for tilpassede opplegg. Husk derfor på det fantastiske med hundebæsjplukking - det umiddelbare resultatet. Derfra er veien overraskende kort til personlig glede, samt følelsen av å være et nyttig samfunnsmedlem.